Hva er en dyregenerasjon?

Hvilke effekter har en ny dyregenerasjon på en populasjon? Og hvordan kan innavl i hver generasjon påvirke en art?

Skrevet og verifisert av biologen Ana Díaz Maqueda.

Siste oppdatering: 22 desember, 2022

Det finnes tre nøkkelfunksjoner som definerer levende vesener: ernæring, relasjoner og reproduksjon. En levende organisme trenger næring for å utvikle og vedlikeholde seg selv. Det må relatere seg til andre individer og til miljøet, og må også reprodusere seg og etterlate avkom. På dette punktet er det vi kjenner som en dyregenerasjon, det vesenet eller sett av vesener som dukker opp i en populasjon etter foreldrenes reproduksjon.

Selv om det kan virke relativt enkelt, vil hver nye dyregenerasjon måtte møte store utfordringer, kanskje forskjellige fra foreldrene sine.

Dermed er genetikken de får fra foreldrene sine, som igjen kommer fra mange tidligere generasjoner, nøkkelen til å overleve. Vil du vite alt som er involvert i en dyregenerasjon? Les videre.

Dominante alleler og recessive alleler

Når to dyr parer seg og produserer avkom, forventer vi at de bærer halvparten av morens genetiske byrde og halvparten av farens. Med andre ord forventer vi at avkom er en blanding mellom de to. Imidlertid observerer vi ofte avkom som ligner mer på den ene forelderen enn den andre, så hvorfor skjer dette?

Innenfor DNA-et finner vi dominerende alleler og recessive alleler. Disse allelene er de forskjellige alternativene til et gen. En dyregenerasjon kan vise fysiske karakterstikker som ikke har noe å gjøre med foreldrenes.

Tenk deg for eksempel et par sorte kaniner som har hvite kaniner som etterkommere. Hva kan ha skjedd her? Vel, kanskje genet som koder for fargen svart hos kaninene, er en dominerende allel. Hvis foreldrene hadde en dominerende allel og en recessiv allel innenfor genet for hårfarge, så er det fargen svart som vises.

Når de reproduserte seg, hadde kjønnsceller (egg og sæd) bare den recessive allelen. Derfor hadde kaninens etterkommere ikke none annen mulighet enn å bli hvite.

Tenk deg nå at alle de svarte foreldrene forsvinner. Uansett årsak ville den genetiske informasjonen gå tapt, og bare de hvite kaninene ville være igjen. Dessverre er den hvite pelsen ikke den mest optimale pelsen med mindre du lever i snøen. Dette eksemplet fungerer for å forklare, i detalj, hvordan genetisk tap påvirker hver dyregenerasjon.

Dyrgenerasjon, innavl og truede arter

Genetisk mangfold er nøkkelen til artenes overlevelse som sådan. Når en populasjon av individer gjennomgår en reduksjon i mangfoldet, har den større sjanse for å forsvinne.

Antall alleler i en populasjon er et mål på genetisk mangfold. Jo flere alleler  som er tilstede, jo større er det genetiske mangfoldet.

Frekvensen der disse allelene produseres i populasjonen påvirker også størrelsen på dens genetiske mangfold, da små spontane mutasjoner kan øke variasjonen av alleler over tid.

For hver dyregenerasjon kan dette genetiske mangfoldet øke. Og hvis ekstrapolert til evolusjonstid, er det en av grunnene til at nye arter dukker opp på planeten.

Årsaker til innavl

En av grunnene til at dyr kommer inn på listen over truede arter er innavl. Selv om de virkelige årsakene i realiteten er avskoging, tap av habitat, fragmentering eller vilkårlig jakt som forårsaker isolasjon av en populasjon. Så, innavl er konsekvensen av disse faktorene.

Det finnes to typer innavl; den ene er tilfeldig eller utilsiktet, mens den andre er forsettlig. I det første tilfellet resulterer forsettlig paring av nært beslektede dyr, som søsken eller foreldre og barn, i et brutalt tap av genetisk mangfold. Samtidig fører det til genetiske sykdommer eller lavere motstand mot patogener.

Denne typen innavl er den som forekommer blant dyrelivet når antall individer har blitt sterkt redusert på grunn av mangel på steder å bo. Tilsvarende forekommer det hos de dyrene som har blitt isolert som et resultat av habitatfragmentering. Disse populasjonene er forutbestemt til å forsvinne.

På den annen side finner vi tilfeldig innavl som et resultat av genetisk drift. Genetisk drift er en evolusjonsstyrke som sammen med naturlig seleksjon forårsaker endringer i allelenes frekvens over evolusjonstid.

Når en art har lav allelfrekvens og alle dens alleler er de samme for et gen, kan enhver forstyrrelse i miljøet føre til at den forsvinner. Dette er grunnen til at noen arter forsvinner raskere enn andre når mennesker bryter ned noen aspekter av deres økosystem.

Strategier for å unngå innavl med hver dyregenerasjon

I naturen har hver art sine egne strategier for å unngå innavl innenfor velbalanserte økosystemer, og dermed øke den genetiske variasjonen i hver generasjon.

I noen dyregrupper, som løver, er det et matrilinealt hierarki. Innenfor blir hunnene i hver generasjon vanligvis innenfor gruppen, men hannene drar.

Med jevne mellomrom ankommer en ny hann og begår ungedrap slik at hunnene blir brunstige. Så uhyrlig som det kan virke, forsikrer denne atferden populasjonen om en ny genetisk byrde som vil styrke arten.

I andre tilfeller er spredning av avkommene for å komme vekk fra foreldrene og være i stand til å skape nye par nøkkelen til å unngå innavl. Store migrasjoner er et annet godt eksempel på spredt bevegelse i masser og over store avstander.

Til slutt vil store grupper av individer – som er veldig forskjellige fra hverandre genetisk – samles for å finne en partner og reprodusere seg.

Ødeleggelsen av habitat fører til en reduksjon i territoriene som mange arter har etablert. I tillegg forsvinner muligheten for å finne nye steder å bosette seg og dermed skape en ny generasjon av genetisk forskjellige dyr.

Forsvinningen av en art er ikke resultatet av en enkelt årsak. Det er ikke den vilkårlige jakten som dreper arten, men heller mangelen på et sted å bo og blir tvunget til å reprodusere seg med nært beslektede individer som får en art til å forsvinne.